Blir du med meg på Instagram?

Bloggen blir stadig nedprioritert, noe jeg syns er veldig synd; det har vært et flott sted å få luftet tanker, delt erfaringer og muligheten til å vise andre at småbarnslivet ikke bare består av en baby som ligger smilende på en saueskinnsfell...

Likevel har jeg hendene fulle, for fulle, til å opprettholde en viss standard her inne og det gir meg faktisk dårlig samvittighet. Og tro meg, dårlig samvittighet på grunn av en blogg er bare tull! Så derfor blir bloggen nå lagt bort med vitende vilje, men den vil være åpen dersom jeg plutselig kommer på noe jeg virkelig vil lufte, eller om noen vil lese tidligere innlegg. 

 

Jeg er derimot svært aktiv på Instagram og det er fritt frem for å følge meg der! Den består, i likhet med bloggen, av glimt av hverdagen med barn, forsøk på å trene, en og annen middag og andre små og hverdagslige ting. 

 

 

Profilen min finner du da under chrierik eller christina eriksen og den ser sånn ut
 

 



 

Her deler jeg som sagt små glimt fra hverdagen, både positive og de mer krevende. Omtrent sånn som de øyeblikkene du finner under her:

 

















 

 

Er amming alltid det beste?

Jeg har hatt lyst til å skrive dette innlegget i flere dager nå, men jeg har rett og slett ikke turt! Hver gang jeg sier noe om en viss forbedring hos Adrian, faller det hele i grus like etter og vi er tilbake på start. Men denne gangen, denne gangen har jeg troen. 

For en ukes tid siden begynte jeg å pumpe istedenfor å amme, og ga Adrian morsmelkerstatning på flaske istedenfor. Fy-fy i noen kretser, siden morsmelk desidert er å anbefale om man har mulighet, men jeg kunne ikke la det gå uprøvd hen. Jeg mistenker nemlig, etter å ha pumpet meg i ett døgn, at jeg ikke produserer nok melk til hvert måltid. I tillegg virker den ganske så tynn, så om den er næringsrik nok er jeg neimen heller ikke sikker på. 

Uansett, jeg mener det ga resultater etter første flaske! Han ble skikkelig mett og døsig og sov bedre enn tidligere. Etter noen dager med erstatning har det blitt enda bedre og ved flere anledninger har den lille kroppen sovnet av seg selv! Og holdt seg sovende! Riktignok aldri lenger enn 30 minutter, men er dere klar over hvor mye jeg får gjort på en halvtime med hendene fri? Jeg er vanligvis veldig kjapp når jeg skal gjøre noe med Adrian på armen, så en kan jo bare forestille seg hvor effektivt det blir når jeg ikke trenger bære rundt på han i tillegg. 

Denne ammeputen var et kjempelurt kjøp! Den er fra Candide og koster ganske mye ny, men jeg fikk den nokså rimelig på Finn.no. Jeg tror den oppleves som en god og varm klem rundt den lille kroppen, spesielt etter at han har spist seg god og mett. Den siste uken har han sovnet der en fire-fem ganger og det er helt sinnsykt i forhold til hva vi er vant med her i hus! 



 

 

Ikke nok med det, men plutselig kan han ligge og sove i vognen i lengre perioder enn før, til og med når den står stille! Det kom godt med på søndag, da jeg tok med meg Isak på Leos lekeland. Det er godt å av og til få fokusere 100% på Isak alene, og ikke alltid være okkupert av Adrian. 


 

Dagene har vært så fantastiske den siste uken. Den der uforklarlige gråten er borte og den lille babyen min smiler, ler og vokser seg større og sterkere omtrent for hver dag! For to dager siden knakk han koden og rullet seg fra rygg og over på magen. Nå ligger han på ryggen i ca. 2 sekunder før jeg finner han liggende på magen. Vi koser oss hjemme nå! Vi har det roligere, mer harmonisk og vi sover begge to bedre og mer enn noen gang. Jeg tror jeg tørr å si at selve kolikken er borte, nå rett før han blir fire måneder gammel, og at vi nå bare sitter igjen med vanen med at han hele sitt liv har blitt bært og vugget i søvn og fått roe seg ved puppen på nattestid. Jeg har bestemt meg for å pumpe meg to ganger i døgnet og gi denne morsmelken på flaske, og resten av måltidene vil bestå av erstatning. Og vet dere, det er helt greit! Neste uke begynner jeg så smått og innføre smaksprøver på grøt, en liten milepæl i et ungt liv.

 

Isak har tatt rollen som storebror så ufattelig bra, og han passer på Adrian som en hauk! Når jeg henter Isak i barnehagen på dagene, og noen av de andre barna viser interesse for Adrian som ligger i bilstolen sin, er beskjeden fra Isak klinkende klar; "Nei! Det er MIN lillebror!!" Også hjemme passer han godt på, med kos og klem og alt som følger med. Dersom Adrian begynner å gråte, er Isak alltid først til å prøve å gi han tutt og trøste. Hjertet mitt renner over - jeg blir så rørt!





 

Nå har jeg lov å være stolt av meg selv!

Vet dere, nå skal jeg faktisk slå meg på brystet og klappe meg på skulderen!

 

Sjekk ut denne reportasjen - med en gang!

 

Tenk dere det! Hvis dette går igjennom, at jeg har fått til noe sånt, noe som kan gagne andre slitne foreldre i lang tid framover! Jeg blir rørt, stolt og uendelig takknemlig for at noen har hørt meg og iverksatt tiltak. 

Selv om det ikke vil kunne gagne meg personlig, så er jeg så sjeleglad for at framtidens mødre i samme situasjon kan få hjelp, slippe og føle seg helt alene og slippe å bli bagatellisert! 

Uendelig viktig å stå opp for noe man tror på!

Livet kan ikke oppsummeres i en overskrift

Det nermer seg dåp med stormskritt og det er en helg jeg gleder meg masse til! Det er ikke så ofte familien, spredt over hele landet, samles, så det er veldig gledelig at mange tar seg tid til å besøke oss for å feire Adrian sin store dag. Bordkortene begynner å ta form, nå mangler bare å dekorere lys og bake dåpskake! Jeg kan bake sånn tålig greit, men dåpskake er ærlig talt langt utenfor min komfortsone. Derfor har jeg hentet inn kavaleriet - min kollega Emily! Hun bakte dåpskake til Isak og har vært så snill å sagt ja til å hjelpe meg med Adrian sin kake. 

 

Ellers så går dagene som vanlig, men vi merker en enorm forbedring hos Adrian! Det er flere dager siden han holdt skrikingen gående i timesvis både natt og dag og nå begynner jeg å se lyset i enden av tunellen. Jeg er selvsagt klar over at vi må regne med både ett og to tilbakefall og mange flere våkennetter, men den intense gråten, den som skjærer gjennom marg og bein og som virkelig setter psyken på spill, den har altså begynt å roe seg kraftig. Det gir mer energi, mer glede og mer tid til å være mamma for de flotte guttene mine! 

Isak er blitt så veldig glad i å lage mat sammen med meg, så nå benytter jeg hver eneste anledning jeg har til å bake og styre på kjøkkenet sammen med han. I det siste har vi alle blitt litt frokostleie, og brødskiver og havregryn smaker nokså flatt. Her om dagen lagde vi supergode lapper, fulle av energi og mye mat! Sleng på litt brunost mens de er nystekte og du har en oppskrift på gode og mette barn. 


 

 

Jeg har lenge kjent på utilstrekkeligheten ovenfor Isak. Det gikk fra å være fult fokus på han, hele dagen, hele døgnet, til å bli livsnødvendig for Adrian, naturlig nok! Men jeg hadde sett for meg at jeg skulle klare å dele meg mellom de begge i mye større grad enn det jeg faktisk har klart. Jeg så for meg å bruke tid med Isak når Adrian sov på dagtid, men det har jo ikke vært mulig i og med at Adrian har vært helt avhengig av masse hjelp for å kunne sovne, og for å holde seg i søvn. Da er dessverre ikke fanget mitt ledig på 1-2 timer, noe Isak selvsagt ikke forstår! Han er tross alt bare to år gammel, selv om han til tider oppfører seg som en på fire år. 

Derfor var det helt fantastisk da min gode venninne fra barselgruppen vår, Lisa, ba meg om å levere Adrian til henne i noen timer på lørdag sånn jeg og Isak fikk bruke dagen sammen, bare oss to. Jeg har ikke ord på hvor fantastisk den dagen var og gleden jeg så hos Isak, han har nok virkelig savnet å få ha mammaen sin litt for seg selv. Vi hadde ikke mye planlagt og jeg ville ikke bruke dagen på f.eks Leos Lekeland. Jeg ville tilbringe kvalitetstid med gutten min, uten forstyrrelser. Derfor gikk vi først og spiste kake på Jordbærpikene i Sandnes, før vi tok toget inn til Stavanger. Isak har ikke tatt tog før, men han har vist en veldig interesse hver gang han har sett ett. Heldigvis fikk jeg rett - han elsket togturen! Alt var spennende! 

Vel framme i Stavanger kjøpte vi nystekte boller og gikk tur i solen. Vi gikk rundt Breiavannet, kikket på endene og pratet og koste oss, før vi bestemte oss for å ta bussen hjem igjen til Sandnes. Tenk at noe så enkelt skulle vise seg å være så vellykket! Som sagt, en fantastisk flott dag!

 





 

Nå venter en ny uke med nye utfordringer, glede, kos og sikkert noen tårer. De små gledene, som å høre Adrian synge og prate og le hjertelig, eller det at Isak løper mot meg når jeg henter han i barnehagen, det er verdt mer enn noe annet i dette livet. At jeg skulle få oppleve en sånn ren og ekte glede som det faktisk er å være mamma til de to guttene mine, hadde jeg aldri i min villeste fantasi sett for meg. 

Resultatet fra pH-målingen kom i går

Det har vært en særdeles travel uke! 

Thomas har jobbet ettermiddag og kveld, så han har heldigvis kunnet stå opp for å kjøre Isak i barnehagen sånn at Adrian og jeg har fått to timer ekstra søvn hver morgen. De timene har vært livsnødvendige, for Adrian har plutselig begynt å sovne rundt midnatt, for så og stå opp igjen 1-2 timer etterpå. Da er det faktisk midt på natten, men det later til at han gir en lang f i det, han mener det er tid for en ny dag. Så da sitter vi der da, fra klokken 02 på natten og til Isak skal i barnehagen.

En så rotete døgnrytme gjør ikke godt for hverken kropp eller sjel og det merkes veldig nå. Vekten viser dessverre ikke mer enn 49 kg, noe som er omtrent 10 kilo mindre enn det jeg bør veie, når jeg er frisk og rask og moderat trent. Derfor er mat på topp på prioriteringslisten, etter de to propellene vi har i hus selvsagt. Dette med mat er vanskeligere enn man skulle tro og jeg får ofte kommentarer som "det er jo bare til å spise på bestemte klokkeslett!", eller "Du må legge Adrian i fra deg sånn du får spist". Joda, det er tildels sant, men ikke helt. For jeg må ofte legge fra meg Adrian i løpet av en dag; når jeg skal dusje, når jeg skal på do, når middagen skal lages, eller når klesvasken må tas. Det blir altså veldig mange ganger der jeg må legge han fra meg og høre på gråt i noen minutter og alle disse minuttene utgjør ganske mye plutselig. Da er det lett å sløyfe nettopp dette med mat. Likevel skal det prioriteres framover så håper jeg rutinen kommer etterhvert. 

 

Som sagt så har Thomas jobbet til sen ettermiddag denne uken, så jeg har vært alene med guttene fram til leggetid. Det kan være en prøvelse i seg selv, men de fleste dager går det veldig fint. Trikset er å gjøre ting som tar lang tid, men som fremdeles regnes som koselig kvalitetstid. Tidligere i uken bakte vi pizzahorn og da gikk det en drøy time på selve bakingen, samtidig som vi laget middag og fikk spist den. Plutselig er klokken såpass mye at Thomas er rett rundt hjørnet.







 

Adrian vokser til og blir jo faktisk fire måneder nå i februar! Han knekker snart koden ved å rulle seg fra ryggen til magen, synger, prater og ler og er så koselig! Som jeg har sagt tidligere, så er ikke babytiden den tiden jeg setter mest pris på, men det er nok også delvis fordi jeg har vært litt uheldig med babytiden begge gangene nå. Når de bikker et halvt år, da føler jeg at jeg får tatt igjen det "tapte" og det blir bare mer og mer gøy for hver måned som går!

 



 

Vi fikk resultatet av pH-målingen i går og svaret var at Adrian ikke lider av Refluks! Det er jo grusomt å si, men jeg føler en viss form for skuffelse. Ikke fordi han ikke er syk, selvfølgelig! Men fordi vi da er like langt i jakten på årsaken til all uroen, gråten og de søvnløse nettene. Så nå begynner jobben med å innse og forsone seg med at det bare må gå over, at ting må gå seg til av seg selv. Dersom han er lik sin bror, har vi altså mange år med sene kvelder, urolige netter og svært tidlige morgener. Men vi får bare brette opp ermene og stå løpet ut! Så kommer vi sterkere ut på andre siden. Både Thomas og jeg som et par, men også oss alle som en familie.
 

Det var den kvelden da...

Sukk, så var det kveld igjen da. Nok en dag overstått, en relativ fin dag sånn sett, men så var det denne kvelden da, den man ikke kommer utenom. Akkurat for øyeblikket ligger han under babygymmen sin og småsnakker med seg selv, slår litt i figurene som henger over hodet hans og sutter nokså fornøyd på tutten sin. Og isolert sett så er jo det veldig fint! 

Men klokken tikker og det er en time til midnatt, samtidig som det er 3-4 timer til han skal ha mat igjen. Hvorfor har det noe å si? jo, fordi han må ammes i søvn dersom han skal ha sjans til å sovne i sengen vår. Ingen amming, ingen ro. Ingen ro, ingen søvn. Det betyr jo da at vi ikke får sjans til å prøve å legge oss før i 2-tiden i natt og det er aldri noen garanti for at han faktisk sovner da heller. Da må vi stå opp igjen, bære, bysse og kose i noen timer til, før vi gjør et nytt forsøk. Da starter natten vår klokken 5 om morgenen. 

Jeg har hatt denne tilværelsen så lenge nå at jeg knapt nok husker noe annet. Likevel så knytter det seg i magen hver eneste gang kvelden kommer og Adrian begynner å styre. Det låser seg totalt og jeg går inn i en boble - et modus - som ikke er noe hyggelig. Jeg får steinansikt, slutter å føle, fokuserer bare på å stå i det, komme gjennom gråteriene som kan vare i timesvis, og telle timer til neste søvnforsøk. Han kan duppe av litt innimellom, men må da konstant vugges for å forhindre oppvåkning bare få minutter senere. Da får i det minste han hvilt litt, men jeg skulle jo så gjerne ha lukket øynene selv. 

 

Det er så trist å gå å grue seg til hverdagen, når hverdagen er alt man har og når hverdagen egentlig skal være den fineste tiden i livet. 

Dette er bare trist!

Etter at reportasjen jeg var med i på Tv Vest gikk, var det en lokalpolitiker fra Venstre som engasjerte seg i saken og ville ta saken videre opp i systemet. Det har hun altså nå gjort, så det blir spennende å følge videre! Dette fikk meg til å ville fortelle mer, utdype historien min og vise at vi faktisk er veldig mange i denne desperate situasjonen. Men hvordan "bevise" dette? Det å si "veldig mange sliter med dette" blir litt for vagt, så jeg kom på at jeg kunne lage en anonym spørreundersøkelse. 

På Facebook er jeg medlem i et par grupper som omhandler baby og søvn, kolikk, urolige barn og lignende. Jeg postet undersøkelsen i disse gruppene og responsen uteble ikke! Jeg fikk inn langt over 100 besvarelser i løpet av få timer og dessverre var resultatet som jeg fryktet - veldig trist. Spørsmålene hadde utgangspunkt i tanker jeg selv sitter med på nattestid, tanker som svirrer når man er alene, bekymringer og ønsker. Videre i dette innlegget skal jeg legge ved bilder av noen av resultatene. I og med at dette var en uhøytidelig undersøkelse, brukte jeg en gratisversjon som kun tillater 100 besvarelser. Likevel, hundre foreldre har gitt sine ærlige svar, og dette må respekteres. 

Av de 14 spørsmålene jeg stilte, har jeg valgt ut 6 spørsmål som jeg syns er de viktigste:

 

HAR DU OPPLEVD Å FÅ GOD HJELP FRA LEGE/HELSESTASJON UTOVER DET SOM ER OBLIGATORISKE KONTROLLER?

Vi går til regelmessige kontroller hos helsestasjonen alle sammen, der temaet er amming, vekt og lengde på baby, leggerutiner, vaksiner og generelt om babyen. Resultatet av det stilte spørsmålet er skremmende og trist!

 

 

 

 

HAR DU ET NETTVERK RUNDT DEG SOM OPPRIKTIG ØNSKER Å HJELPE DEG?

Dersom man kommer på helsestasjonen og sier man har utfordringer med mye gråt og lite søvn, er alltid svaret fra helsesøster "du må få avlastning!" Det er omtrent det eneste. De foreslår avlastning fra nettverket rundt oss, som om det er den største selvfølge i verden. Se resultatet av det stilte spørsmålet under, så får du svar på hvorfor det ikke alltid hjelper å gi det rådet.



 

SYNS DU DET ER LETT Å SPØR FAMILIE OG VENNER OM AVLASTNING?

Som sagt, vi må be om og ta i mot den avlastningen vi kan få, sier helsestasjonen. Vel, jeg lar neste resultat tale for seg.




 

NÅR DET STORMER SOM VERST OG DU ER HELT UTSLITT: HAR DU NOEN GANG TENKT STYGGE TANKER OM BABYEN?

Ja, det er lett å miste hodet totalt når man er så sliten at man ikke husker sitt eget navn. Hva om disse tankene plutselig blir gjort om til handlinger? Syns våre politikere fremdeles at det er unødvendig å bruke penger på hjelp og støtte til desperate foreldre?



 

VIL DU SI AT DET Å HA EN UROLIG BABY HAR PÅVIRKET DEG MENTALT SETT?

Se besvarelsen under. Jeg har ikke ord. Jeg har så vondt av alle de utslitte foreldrene i dette ganske land!




 

FØLER DU AT DU HAR FÅTT FØDSELSPERMISJONEN DIN ØDELAGT?

Den tiden som skal være den flotteste og viktigste tiden i en baby og nybakt mors forhold blir for mange et mareritt. 




 

Som dere ser, så er det ingen dans på roser å ha konstant barnegråt rundt ørene, måneder med søvnløse netter og dette uendelige slitet. Jeg blir så sint og så lei meg når noen mødre lirer av seg både det ene og det andre, om hvordan de selv gikk hjemme med ørten unger uten å klage et sekund, om hvor skjøre noen av oss er fordi vi ikke tåler påkjenningen med det å ha barn like godt som de selv gjorde, og kommentarer som "du må ikke klage sånn - alle babyer gråter!" Vi er mange, vi er slitne og vi trenger ikke bli belært om det å ha barn. 

 

Del gjerne innlegget med dine venner, spesielt om du har en venn som er i denne situasjonen og som trenger å vite at en ikke er alene! 

Ønsker dere alle en flott og fredfull kveld.

Sonde i nesa var ikke noe særlig!

Lille fine var på sykehuset i går og fikk lagt ned sonde for å gjennomføre 24 timers pH-måling av svelg og spiserør. Det er vanlig når man skal utrede for Refluks, da lukkemuskelen mellom magesekk og spiserør ikke lukker seg eller holder magesyren nede. Dette blir naturligvis veldig smertefullt, og nå har altså Adrian fått dette sjekket. Det var ikke en veldig hyggelig opplevelse da sonden skulle gjennom nesen og ned i spiserøret og både mor og barn felte noen tapre tårer. Heldigvis var det hele relativt kjapt overstått og sonden så ikke ut til å plage han da den var satt på plass. 

 

Tenk å kunne se så fint ut med plaster i hele ansiktet, da!

 


 

 

I dag fikk vi fjernet sonden og levert inn måleapparatet, så nå er det bare å vente på brev i posten med resultatet. Jeg vet ikke helt hva jeg forventer eller ser for meg, det skal uansett bli godt å enten få utelukke eller bekrefte om det er Refluks. 

 

Dagene går noe bedre og det er noe lengre tid mellom hver "anfall" på kveld- og nattestid. Jeg savner likevel det å kunne legge han sovende fra meg og få hendene frie i noen timer, men det ser dessverre ut som at det ikke skjer med det første. Heldigvis blir han mer og mer glad i å ligge på gulvet under babygymmen sin, så da kan jeg i det minste sitte ved siden av han og brette klær, gløtte bort på tv'en eller bare ligge der sammen med han. Det er så koselig nå når han så smått begynner og småprate og le! Jeg håper så inderlig at vi ikke må stå i denne stormen i 9 måneder sånn som med Isak, for jeg ønsker virkelig å kunne nyte den siste tiden i permisjon sammen med herligheten min. Jeg er positiv, siden Adrian ikke på langt nær er så plaget som det Isak var, jeg ønsker meg bare at det går over innen relativt kort tid. Tenk om vi kunne fått en gråtefri sommer! Herlighet for en fantastisk tanke! Det å kunne legge ut tepper på gresset, sette opp parasoll og bare sitte der og leke og kose oss hele dagen. Disse små, men akk så viktige drømmene! 

For noen uker siden fikk jeg gjennomført en noe uhøytidelig spørreundersøkelse blant 100 foreldre som er i samme situasjon som meg. Resultatet av denne undersøkelsen var trist og litt skremmende, men absolutt ikke uforventet. Jeg skal vise dere noen av svarene i en post som kommer senere i kveld, sånn at dere får se at de av dere som er i samme situasjon, absolutt ikke er alene, og de av dere som ikke har opplevd dette, får et innblikk i hvor graverende og slitsomt det faktisk er for foreldrene. 

Vi snakkes!

Stjernebelønning!

Vi har alltid slitt med søvn på barna her i hus og selv om Isak nå nermer seg 2,5 år gammel, er det fremdeles svært tidkrevende å få han til å sove, samt utfordrende at han kommer ned i vår seng flere netter i uken. Vanligvis ville jeg syns at det var ganske koselig, men det blir vanskelig nå som Adrian spiser nesten halvparten av sengen vår. 

Vi har derfor innført et belønningssystem som er så enkelt at hver natt han sover hele natten i sengen sin, genererer en stjerne. Når han har fått fem stjerner drar vi på lekebutikken hvor han får velge seg ut en leke innenfor en viss prisklasse. Jeg hadde ikke helt troen på det i starten, siden han fremdeles er ganske liten, men guttungen har tatt den på strak arm! Vi har til nå vært i lekebutikken hele fem ganger og i dag var det duket for ny tur.

I dag falt valget på en brannbil med tidenes høyeste lyd, men hva gjør man vel ikke for en natts uforstyrret søvn. Vi kjøpte også et "Biler" bursdagskort og nye klisterstjerner så nå er vi klar for enda flere netter hvor han skal sove i sin egen seng. 

 

I går fikk jeg nok av gråtende baby og byssing til langt utpå morgenen, så jeg tok vognen inn i stuen. Adrian sovnet nesten umiddelbart og det var ærlig talt helt fantastisk å få sitte alene uten skrik og skrål rundt seg på kveldstid. Lykken ble dog kortvarig, da han bare sov i 40 minutter. Likevel, det er nok til at jeg vil prøve dette flere kvelder. Kanskje vi kan komme opp i 50 og 60 minutter etterhvert og da begynner det å ligne på noe! 

 

Vi er slitne, vi er trøtte, vi går hverandre på nervene. Vi diskuterer, vi krangler, vi gråter, vi ler. 

Vi elsker hverandre

Vi er en familie <3







 

Ballen ruller - politiker på banen!

Jeg er overveldet av responsen etter reportasjen på Tv Vest! Og det viktigste jeg vil formidle i kveld er; mødre og fedre som sitter natt ut og natt inn med gråtende babyer - dere er så sterke! Hold ut!

 

Her i hus hadde vi tidenes dårligste natt, ironisk nok natten etter reportasjen ble sendt. Det var umulig å få lagt Adrian på kvelden/natten, da han våknet hvert 20. minutt i snitt natten gjennom. Da klokken var 05 hørte jeg Thomas sin vekkerklokke og det var da det slo meg at også denne dagen kom til å bli tøff. Likevel, etter at Isak var levert i barnehagen, pakket jeg treningsbag, stelleveske, fikk kledd på både meg og poden og kjørte avgårde til treningssenteret. Jeg skulle nemlig trene med min mor og det er som kjent mye vanskeligere å bryte trening når man har en avtale. Det gikk overraskende bra og selve økten ble nokså bra gjennomført. Kroppen orker ikke lange, tunge og intense økter, men nok til å få litt god og sunn energi. Etter gjennomført trening fikk jeg krype under dyna, som var kledd i Byggmester Bob-sengetøy siden det er der Isak sover når han besøker mormoren sin, og der sovnet jeg omtrent før hodet traff puta. Det er fascinerende hvor mye halvannen time søvn midt på dagen gjør altså! 


Det er en økt i seg selv å bare komme seg ut døren.

 

 

Thomas skulle ut og spille poker med kompisene sine i kveld, så da måtte jeg tilkalle forsterkninger ved leggetid. Isak får ikke sove med mindre vi sitter ved siden av han og det kan ofte ta opptil en time fra han legger seg til han sover. Det er klin umulig å få til med Adrian i samme rom, naturlig nok. Så da troppet Renate opp og var barnevakt hele kvelden, selv om jeg var i samme rom. Fantastisk deilig å bare ha sin egen kropp å tenke på i noen timer. Adrian har oppført seg eksemplarisk i kveld og jeg er så optimistisk på å få litt mer enn 1,5 time søvn i natt :-)


 

 

Etter reportasjen på Tv Vest i går er det en lokalpolitiker som har fattet interesse for saken. Nytt innslag kan sees på TV i kveld, og på nettsidene deres. Vel verdt å få med seg om det er av interesse! Hun har lovet å ta dette videre til administrasjonen, og det kan faktisk se ut som om ballen har begynt å rulle! Tenk det da dere! 

Jeg vet jo at det ikke blir aktuelt med noe hjelp fra det offentlige for min del, da ting som dette naturligvis tar tid. Men tenk om jeg har bidratt til å skaffe hjelp til framtidige foreldre som havner i denne situasjonen! Da må jeg si at jeg rett og slett er litt stolt av meg selv for at jeg turte å stå fram så åpent og på så mange kanaler! 

 

Var ikke så aller verst dette?

And we're live!

Eller nesten da... 

 

Reportasjen om oss og det å ha over snittet urolige babyer sendes fra og med i dag på TvVest og vil være å se på tv i en ukes tid. Jeg syns reportasjen ble bra og jeg syns det var supert at de hadde intervjuet en ansatt ved helsestasjonen, samt en i ledelsen for helsestasjonene i Stavanger. Begge erkjenner at det er en stor utfordring, men at det dessverre ikke finnes noe tilbud å hente. 

Jeg syns reportasjen fikk fram budskapet mitt, selv om jeg kunne ha snakket i det uendelige om dette temaet. Jeg håper så inderlig at noen vil ta dette til seg sånn at framtidige mødre i samme situasjon kan få hjelp. Jeg unner nemlig ingen denne frustrasjonen, ensomheten og hjelpesløsheten!

 

Her er link til reportasjen!

 



 

For de av dere som nylig har kommet over bloggen her, eller som kanskje leser for aller første gang, jeg setter stor pris på om dere vil lese noen av de andre innleggene også. Der beskriver jeg hvordan tilværelsen med en ekstra urolig baby er og jeg prøver å være så ærlig og åpen jeg kan for å kanskje kunne hjelpe noen i samme situasjon med å si at man ikke er alene! 

 

God lesing!
 

Syk, sykere, sykest!

Syke barn er noe av det aller verste som finnes, men det er likevel en eneste ting som topper også det. Nemlig det å være syk selv, mens man har syke barn!
Jeg husker for noen år siden da jeg kunne ligge under dynen fra morgen til kveld da jeg var syk, uten noe annet å bekymre meg for enn om jeg kom til å overleve natten. For det føles jo litt sånn når man er pjusk. 

Nå er saken en helt annen, nå må jeg prioritere noen andre foran meg selv når jeg aller helst skulle ha ligget på sofaen eller i sengen og bare syns synd på meg selv. Nå må jeg skifte bleier, tørke gulp, lage mat og faktisk sørge for at guttene har det de trenger i løpet av en dag, samtidig som min egen kropp værker, spyr og gud vet hva. 

Isak gikk ned for telling først, tidlig på lørdagen. Adrian fulgte like etter og Thomas og jeg kjente at panikken steg og vi måtte gjøre det vi kunne for å ikke bli smittet. Men det er ikke enkelt å unngå basselusker når to gutter omtrent bor i fanget ditt, så jeg var nummer tre i rekken. Heldigvis var Thomas hjemme fra jobb i dag, så han tok seg av guttene mens jeg fikk sovet og løpt mellom soverom og bad. Delikate greier!

 

Isak er ikke en gutt som sovner uoppfordret, så da jeg plutselig fant han sånn i sofaen, var det bare til å innse at helgen ble forlenget med en dag.

 

"Isak passe på mamma!" sier han alltid. Og det gjorde han så absolutt i dag!

 

En, to, tre nede for telling...

 

Feberen som satte seg i denne lille kroppen gjorde at han sov en god del gjennom hele dagen. Det måtte utnyttes!

Isak og Adrian kom seg relativt fort og var noenlunde friske i dag. Likevel var det ikke forsvarlig å sende i barnehagen, så det har blitt mye iPad, tv og kjøreturer for å få dagen til å gå. Jeg begynner endelig å se lyset i enden av tunellen og satser på å være oppe og hoppe igjen i morgen. Forhåpentligvis vil Adrian at vi skal legge oss før i morgen tidlig, sånn jeg faktisk får ta natten til hjelp. 



Jeg tåler mye, jeg kan gå natt etter natt uten søvn, det skal mye gråting til før jeg mister hodet, men å være syk selv oppi alt dette gjør at til og med jeg må kaste inn håndkleet. 
 

Kommer ikke sprettrumpa snart?

Det koster veldig mye å komme seg på trening om dagen, og det er noe jeg ikke liker noe særlig. Da jeg var hjemme i permisjon med Isak var det fantastisk å komme seg på trening, fordi han våknet kl. 0600 og var da klar for dagen. Barnepassen på treningsstudioet åpnet kl. 0900 og da hadde jo jeg allerede vært våken i tre timer og klar for å finne på noe! Nå er det litt annerledes, fordi Adrian har en helt annen døgnrytme som ikke passer inn i treningsregimet jeg gjerne vil komme i gang med. Adrian sover nemlig veldig godt på morgenen og kan omtrent være i koma fra 0700-1000! Da er det altfor sent å rekke både stell, amming og frokost før barnepassen stenger. Da må jeg rett og slett velge; noen timers søvn etter at Isak er levert i barnehagen, eller sprettrumpe og vaskebrett! Det er som regel søvnen som vinner, la oss for guds skyld være ærlige her. 

Men i dag kom jeg meg på trening, mye fordi jeg hadde avtale med Renate. Og man bryter jo ikke avtaler! Vi er begge utrente og nokså umotiverte, så om vi er hverandres beste treningspartner, kan nok diskuteres! Men vi skal nok få det til etterhvert. Men jeg er skuffet over at sprettrumpa ikke er på plass enda.. Jeg tok tross alt tre sett med markløft!

 

 

Det blir litt mye negativitet her inne om dagen, og det er jo i grunn veldig trist... Jeg er velsignet med de nydeligste barna jeg kan tenke meg og så bruker jeg energien på å klage. Det er selvsagt ikke rettferdig ovenfor de to små, som ikke sliter meg ut med vitende vilje! Men jeg håper og tror dere forstår at det er frustrasjonen og mangelen på søvn som snakker og ikke min oppriktige mening. 

I ettermiddag var minstemann veldig blid og fornøyd så vi fikk en kjempefin kose/lekestund sammen før Isak skulle legge seg. Jeg trakk meg tilbake i ett lite minutt og bare tok innover meg disse to; jeg blir på gråten bare av tanken på de! For en kjærlighet og glede de serverer meg hver eneste dag <3




 

Må stikke meg fram på tv litt innimellom

Så! Tv-Vest har plukket opp det jeg har blogget om og spurte om jeg ville være med på en reportasje som skal omhandle hjelpen, eller mangel på hjelpen, hos blant annet helsestasjonen når man har babyer som krever mer enn hva som er normalt. Jeg syns dette er et så inderlig viktig tema så jeg sa selvsagt ja! Da når jeg iallfall ut til noen flere og kanskje, forhåpentligvis, når det ut til noen som trenger det. 

Så i dag formiddag troppet et lite tv-team opp på døren min! I tillegg til å snakke med meg, skulle de etterpå snakke med en helsesøster ved Hinna(?) helsestasjon og jeg er veldig spent på resultatet.








 

Det er ikke lett å få fram alt man vil på kort tid, spesielt ikke når problemet er litt mer komplekst enn "han sover ikke og gråter mye". For det er nemlig ikke "bare" det. For han sover jo i løpet av et døgn! Det er bare det at han trenger hjelp i flere timer, eller en lang ammeperiode før han sovner. Og han gråter jo ikke heeeele tiden, men han gråter hver gang han ikke blir bært. Og på sene kvelder/netter, da gråter han så voldsomt at enhver trommehinne kan sprekke. Og han roer seg ikke. Og om jeg får han til å sovne på dagtid, så må han være limt på kroppen min, for han våkner etter fem minutter om jeg legger han fra meg, og da må jeg traske rundt i to-tre nye timer før han sovner igjen. Alt dette er som sagt vanskelig å formidle i løpet av en kort reportasje, men jeg håper at de som finner det interessant, roter seg inn her for å lese litt mer detaljert hva det dreier seg om. 

Uansett, det er ikke første gang jeg "samarbeider" med Veronica fra Tv-Vest. Etter at min bror døde, i 2010, deltok jeg i programmet LUV som handlet om kjærlighet. Damen oser av energi og det er en fryd å være i samme rom som henne! Hun foreslo noe som jeg ikke har tenkt på; hva om det kunne blitt opprettet en form for "kolikkhjelpere"? Pensjonister som fremdeles ønsker å bidra til samfunnet noen timer hver dag, selvsagt betalt av staten. Da kunne en koselig dame eller mann kommet hjem til familier som trengte litt regelmessig avlastning og vært en stor ressurs i hjemmet. Jeg for min del har ikke alltid behov for det å legge meg og sove midt på dagen, men jeg savner det å kunne dusje, spise, brette klær og støvsuge uten konstant babygråt rundt meg. Kan noen foreslå dette for de riktige menneskene? Takk. 

Episoden kommer mest sannsynlig på tv neste uke og jeg håper bare at jeg ikke framstår som kjempedust og at budskapet mitt kommer noenlunde fram. Jeg holder dere oppdatert!

 

 

Jeg er tydeligvis ikke alene!

Det går dessverre litt tid mellom hvert innlegg, men det er rett og slett ikke alltid tiden strekker til. Når man har en baby som krever kroppskontakt 98% av dagen, er ikke det å sette seg ved pc-en førsteprioritet når man først har hendene fri! 

Uansett, jeg er bare kjapt innom for å dele noen tanker jeg sitter med etter at jeg postet forrige innlegg. Det er helt utrolig hvor mange som faktisk sitter alene natt etter natt og lurer på hvordan de skal overleve til dagen etter. Utmattede, sultne og så slitne at de ser dobbelt, sitter de natt ut og natt inn sammen med babyen sin som ikke finner roen, og venter på de få timene med søvn de vet de får til slutt. Samtlige som skriver til meg sier det samme; det er ingen hjelp å få noe sted...

 

Her i hus har det vært veldig varierende de siste dagene. Det har gått fra helt texas til langt utpå morgenen, til at han har sovnet rett over midnatt og sovet til både 8, 9 og 10 dagen etter, med unntak av noen matpauser inni mellom. Det kan jo tyde på at vi er på vei i riktig retning, og etter hver gode natt håper jeg selvsagt at det er starten på en ny hverdag. Men så plutselig, som lyn fra klar himmel, kommer flere veldig dårlige netter og knuser det håpet. Det er så forferdelig å være mamma å ikke være i stand til å hjelpe sitt eget barn, det knuser hjertet mitt! Jeg vil så veldig gjerne at noen skal hjelpe den lille, tapre kroppen og jeg vil så veldig gjerne at noen fanger opp foreldre i samme situasjon, noe jeg snart har gjentatt til det kjedsommelige.

Nå er vi i gang med kvelden her i hus og foreløpig ligger han ved siden av meg og prater og smiler. Det er så fantastisk! Ingenting gleder meg mer enn å se at han har gode stunder og tilfreds med tilværelsen. Jeg elsker den lille kroppen så høyt at det er klin umulig å beskrive. Tenk å være velsignet med to så nydelige, velskapte gutter! Jeg har ikke ord!

 



Ha en riktig fin natt alle sammen! Til dere som vet at det ikke er leggetid før om flere timer; lykke til, dere er rå!

Filleristing av barn. Kunne det vært unngått i noen tilfeller?

Dette er en sak jeg må kommentere:

 

OVERLEGE SLÅR ALARM OM FILLERISTING AV BARN

Grusom overskrift, grusomme saker, forferdelig over hele linjen! 

Først av alt, jeg forsvarer IKKE handlingen overhode! 

Jeg må likevel være så ærlig å si at jeg tviler sterkt på at samtlige av disse foreldrene er syke, grusomme mennesker som aldri skulle hatt barn.
"Hva?! Hvordan kan du forsvare noe så grusomt?!"

La meg forklare:

Jeg er på kolikkbarn nummer to i løpet av svært kort tid. Isak gråt, gråt, gråt og gråt og sov så og si aldri. Til sammen sov han 2-3 timer per døgn, jeg sov enda mindre. i 9 - NI måneder! Jeg var tynn som en strek, svart rundt øynene, kragebein og hoftebein stakk ut til alle kanter, man kunne telle ribbeina mine, jeg så rett og slett ikke ut. Jeg spiste knapt nok en brødskive til dagen, det var det eneste jeg orket å få i meg mens babyen min hylgråt der jeg hadde lagt han fra meg for øyeblikket. 

Vi var inn og ut av sykehus, legekontorer, kiropraktorklinikker, helsestasjoner og alle tenkelige instanser og absolutt ingen kunne hjelpe oss. Ved en anledning sa helsesøster til meg at jeg så utmattet og sykelig tynn ut, men hu sendte meg likevel ut døren, med babyen min på armen, uten noe mer oppfølging. På et tidspunkt var jeg så mentalt utslitt og i kjelleren at gudene vet hva jeg kunne ha funnet på i et mørkt og svakt øyeblikk... 

Siden den gang har jeg ofte tenkt på hva som kunne ha skjedd dersom jeg hadde bikket over. Kunne jeg, i et desperat øyeblikk, ha skadet den lille babyen min? Etter å ha hørt på utrøstelig gråt, underernært på søvn, i timesvis, ukesvis og månedsvis, kunne jeg ha ristet babyen min og brølt "hvorfor gråter du? Hvorfor slutter du aldri å gråte?!!!" Ja, jeg kunne kanskje det. Jeg kunne kanskje ha blitt en del av denne forferdelige statistikken! Hvorfor? Fordi jeg ikke fikk hjelp av de instanser som skulle og burde ha hjulpet meg! 

H-E-L-D-I-G-V-I-S gikk det ikke så langt for min del. Heldigvis holdt psyken akkurat lenge nok til at ting roet seg. Heldigvis! Jeg blir kvalm bare av tanken på alternativet... 

Så! Poenget mitt her er at foreldre må fanges opp! De foreldrene som er i ferd med å bikke så totalt over at de ikke evner å tenke klart lengre, de må få hjelp. Har man barn med spesielle behov, har man krav på fagpersoner som overvåker dem hver eneste natt. Hvorfor får ikke et foreldrepar samme tilbud, når de har en baby som gråter på søttende time, 9 måneder i strekk? Tenk om noen av disse barna kunne vært i live i dag, friske og raske om bare foreldrene hadde blitt fanget opp av systemet på et vis. Den tanken er hjerteskjærende...!

 

Det er direkte uansvarlig av helsepersonell å sende mødre ut dørene med babyen sin på armen, når det er soleklart at vedkommende ikke burde være alene. 

Jeg håper jeg får fram her at jeg ikke forsvarer selve handlingen, jeg forsvarer definitivt ikke de som skader et barn bare "fordi", jeg forsvarer ikke noen ting som omhandler vold mot barn! Aldri! Men jeg vil slå et slag for de eventuelle foreldrene og barna som i dag kunne hatt en annen skjebne, om noen bare hjalp til når ting var på sitt tøffeste og mørkeste. 

 

Jeg er klar over at denne bloggen ikke leses av nok mennesker til å gjøre en forskjell, men jeg håper dette innlegget blir delt akkurat nok ganger til at jeg treffer en sliten mamma eller pappa som trenger å lese akkurat dette. En som trenger å lese at desperasjonen kan holdes i sjakk dersom man får hjelp. Om man så må banke på døren til barneavdelingen på sykehuset bare for å få en natts søvn. Gjør det! 

Vi venter på begynnelsen på slutten

Adrian har hatt noen svært bra dager den siste uken og jeg kjenner på kropp og sinn hvor mye det har hatt å bety. Han har sovet flere timer sammenhengende, har omtrent ikke hatt gråtekuler på nettene og vi har vært i seng før 04:00 flere netter på rad! Det høres kanskje ikke ut som det helt store, han trenger tross alt enorm hjelp til å sovne og holdes i søvn, men for oss er det helt magisk. Det å slippe vonde skuldre, verkende rygg og stiv nakke, i tillegg til å måtte stå opp to-tre timer etter man har sovnet, er himmelsk og jeg setter pris på hvert eneste "normale" øyeblikk vi får. Likevel, han hadde en ny og tøff kveld og natt i går, så nå venter jeg spent på hvordan kvelden og natten blir i dag. 

Isak sover hos sin mormor, så i morgen er det en liten sjanse for at Adrian og jeg kan sove en time og to lengre, siden vi ikke skal kjøre i barnehagen. I tillegg venter en PT-time i morgen, og jeg gruer meg som en hest! Det er underkropp som står på programmet, noe av det aller verste jeg vet. Jeg misliker beintrening så intenst at jeg ikke kan forklare det en gang, og nå skal altså en hel time dedikeres til ben, sammen med en trønder som sikkert ikke gidder å høre på meg syte. 

Trening går relativt greit, de fleste dager iallfall. Andre dager igjen, foregår sånn her

 

 

Ha en flott kveld!

 

Skal noe først skjære seg, så må det for all del skjære seg totalt!

Hjelpes for en kveld!

Noen kvelder går som en drøm, men det hender det skjærer seg fullstendig. Og tro meg, det skjærer seg alltid på de verst tenkelige kveldene, spesielt de kveldene Thomas er på jobb og ikke har mulighet til å komme hjem. I kveld var en sånn kveld!

Vi var invitert over til naboene våre på julekaker og kaffe, noe som var utrolig hyggelig! Selv om vi har bodd her i snart to år, har vi til gode å kjenne nabolaget vårt veldig godt. Vi nikker til de vi gjenkjenner og vet bor i området, men det er det hele. Så da nærmeste nabo samlet sammen hele nabolaget til en sammenkomst, ville vi selvfølgelig være med! Thomas måtte som sagt jobbe, men jeg pakket med meg guttene og spaserte bort. Isak gikk så godt sammen med de andre barna der, selv om alle var noen år eldre. Adrian ble utlånt til nabodamen som vi var hos og der sovnet piskede meg guttungen! Så jeg fikk drikke kaffe og sosialisere med de andre gjestene, noe som var kjempehyggelig.

Men så ble klokken mye og det var tid for å dra hjem (som er på andre siden av hekken) og få Isak i seng. Det var ikke populært, han storkoste seg jo! Heldigvis hadde jeg alliert meg med mamma, som skulle komme opp for å passe Adrian mens jeg la Isak. Så begynner det... Adrian får tidenes gråtekule og er umulig å roe; bæring, byssing, bleieskift, amming, you name it - ingenting fungerte. Han gråt, gråt og gråt! Jeg prøvde likevel å få Isak i seng, men han klarte ikke å sovne i alt bråket, så etter 30 minutt måtte jeg gi opp, for nok en gang å prøve å få mat i Adrian. Da satte Isak i et voldsomt leven, og oppførte seg som om jeg skulle forlate huset og aldri komme tilbake igjen. Så der satt jeg da, i sofaen, med en hylskrikende baby på en pupp og en gråtende to-åring i fanget. Hei, og velkommen til galehuset!

Vi prøvde igjen; mamma tok Adrian og gikk denne gangen ned i kjellerstuen sånn at Isak ikke skulle høre gråtingen opp til rommet sitt på loftet. Dette fungerte, men han tviholdt på meg og lot ikke søvnen ta overhånd før drøye tre kvarter senere. Da var det sønn nummer to som sto for tur, men han nektet fremdeles å ammes. Da var det bare til å hive oss begge inn i dusjen og den lille roet seg momentant! Så der sto jeg da i dusjen og ammet til armene verket. For et syn det må ha vært! 

Nå har han kapitulert og ligger foreløpig fredelig på brystet mitt. Er jeg heldig, får jeg lent hodet litt tilbake og lurt til meg noen minutter med øynene igjen.

 

God natt, for nå.

 





 

Får bli litt tjukkere da!

God morgen! 

 

Nå har jeg akkurat kommet hjem fra Elixia, etter å ha hatt oppstartstime med personlig trener. Foreløpig benytter jeg meg bare av de to gratis timene som medfølger i medlemsskapet, men det blir kanskje en time og to etterhvert som jeg kommer skikkelig i gang med treningen. Den første timen inneholder ikke trening, men en samtale om treningshistorikk, eventuelle skader, livssituasjon, hvilke mål man ønsker og nå, osv. Jeg fikk også tatt en kroppsanalyse, noe som jeg ser på som veldig nyttig! 

Jeg har aldri eid en badevekt, av den enkle grunn at jeg driter i hva jeg veier, jeg bryr meg bare om hvordan kroppen ser ut i sin helhet. Om jeg veier 50 kg eller 70 kg betyr ingenting så lenge kroppen er sunn, sterk og proporsjonert! Denne analysen viser godt hvordan kroppens tilstand er og sier svart på hvitt hva som er bra og hva som kan og bør endres/forbedres. 

 


 

Denne viser at jeg ligger på normalen på de aller fleste punkter, men at fettprosenten bør økes litt. Kroppen er jevn med muskler og det er ingen ubalanse mellom høyre og venstre side. Jeg ligger også langt, langt under grensen for farlig fett rundt indre organer. Jeg veier i dag 50,7 kg og bør gå opp ca 6,5 kg. Denne vektøkningen bør være fordelt ca 50/50 fett og muskler. Totalt sett scorer jeg 74 av 100 på testen, og det som i all hovedsak trekker ned er noe lav fettprosent. 

 

Men det er ikke bare bare å legge på seg 3 kilo i rene muskler og 3 kilo rent fett! Jeg har en hvileforbrenning på 1246 kalorier i døgnet, som betyr at dette er det jeg forbrenner dersom jeg ligger på sofaen en hel dag. Bare det å leve, spiser altså 1246 kalorier i døgnet. Men jeg ligger jo ikke på sofaen, så den daglige forbrenningen min er langt over dette, så da er det bare til å begynne å spise! Vi diskuterte akkurat dette med mat veldig lenge, og jeg har vansker med å få i meg nok mat i løpet av en dag. Med en liten krevende baby i hus, glemmer jeg ofte at jeg må spise og sulten melder seg sjeldent. Noen dager, mens jeg står og lager middag og blir sulten av lukten, kommer jeg på at dette blir dagens første måltid. Christina, man bygger ærlig talt ikke hverken muskler eller kroppsmasse generelt ved å ikke spise! Skjerpings! 

Neste uke skal jeg ha andre og siste time sammen med PT og da er det fysisk trening som står på planen. Jeg fortalte han i dag hvor inderlig jeg hater å trene bein og underkropp generelt, så det er selvsagt det vi skal i gang med på denne timen. Men det må til! Rumpe har jeg ikke lenger og lårene mine er som to rette stilker. Ikke noe feminint over underkroppen min overhode, og det trives jeg rett og slett ikke med. Så da er det bare til å forberede seg på noe støl og ustø gange i noen dager neste uke, beina skal til pers! 

 

Det er nok en vei å gå før jeg blir fitnessdronning, gitt!

Dette året har startet så bra som det bare kan for Adrian sin del. Fra natt til første nyttårsdag og til og med natt til i dag, har guttungen sovet kjempegodt tett inntil meg i sengen. Kveldene har også vært mye roligere enn tidligere og det har knapt nok vært tegn til kolikk eller hva nå enn det er som plager han. Litt bæring og byssing, et godt og varmt bad og litt pupp har vært nok til å lure han inn i drømmeland, hvor han har holdt seg i mange, mange timer i strekk! Helt utrolig og ufattelig deilig. Bare disse få nettene har vært nok til at jeg har kommet meg noenlunde ovenpå igjen, jeg kjenner at energien kommer så smått tilbake og jeg har til og med klart å komme meg på trening to dager denne uken. Og i dag er det bare tirsdag! 

apropos trening; Etter at Isak kom til verden, kom jeg meg ikke på trening før fire måneder etterpå. Det var umulig å i det hele tatt bevege seg ut av huset, så å la en ung jente på 16 år passe på han i barnepassen var uaktuelt... Jeg kom meg etterhvert på trening og jobbet veldig hardt før jeg i det hele tatt kunne skimte noe som lignet på et resultat. Jeg spiste minimalt, sov minimalt og var egentlig helt på bunn. Når jeg ser tilbake på det, er det imponerende at jeg holdt kroppen i gang! Uansett, jeg fikk nokså bra resultater etterhvert. Så ble jeg gravid igjen og hadde et trøblete svangerskap og treningen ble nedprioritert. Nå er jeg altså i gang med oppbyggingen igjen og det er tusen ganger tyngre denne gangen. Jeg husker trening som noe som var gøy, noe jeg fikk til og noe som ga meg energi. Jeg har rett og slett fortrengt hvor tungt det var å starte opp første gang, og nå forventer jeg liksom at jeg skal være på det nivået jeg var da jeg ble gravid med Adrian. Jeg så faktisk sånn ut før graviditet nummer to!

 

Nå må jeg altså bygge opp hele kroppen min fra bunnen av og det er blytungt, spesielt mentalt. Det er tungt å vite at der jeg før løftet 60 kg, klarer jeg nå bare 20 kg. 12 pullups med kroppsvekt er blitt til 5 pullups med løftehjelp fra apparat. And so on. Men jeg er i det minste i gang, nå gjelder det i første omgang å få på plass selve rutinen; Stå opp, stelle to barn og meg selv, prakke to små inn i bilen, levere den ene i barnehage, hjem for å amme nummer to, avgårde til treningssenteret og avlevere minstemann i barnepassen. Der må jeg håpe og be om at den ansatte orker å gå å bære på han den neste timen sånn at jeg får pløyd gjennom treningsprogrammet mitt. Rutinen altså, den må på plass først! Det å gidde den bøtteballetten hver morgen. 

 

Ønsk meg lykke til da!

 

 

Da tar vi fatt på 2017, dere!

Tjohei og godt nyttår! 

Først av alt, tusen takk til alle mine nære og kjære som har gitt oss alt vi kunne ønske oss og mer til i julegaver. Barna er kledd for det neste året, vi fikk fylt opp bestikkskuffen med noe annet enn IKEA-bestikk, kjøkkenmaskinen er på plass i skapet og loftstuen flommer over av flotte leker til barna. Vi feiret jul sammen med Thomas sin familie i år og det var kjempekoselig! Adrian gikk på rundgang fra et fang til et annet, mens de andre barna lekte med de nye lekene sine og var knapt nok synlige hele kvelden. 

 

Fin gutt klar for nyttår

 

På nyttår kledde vi oss opp og spiste en kjempegod middag hos min familie, men vi måtte dessverre kaste inn håndkleet midt i kongens nyttårstale. Da var Isak så trøtt at han sto på hodet i sofaen og Adrian bikket time nummer to med gråt. Da var det ikke annet å gjøre enn å komme seg hjem, få på seg pysj og gjøre det beste ut av resten av kvelden. Isak sovnet på tre minutter og Adrian ble plassert i bæresjalet hvor han lå og duppet resten av kvelden. To timer før rakettene var på sitt beste, våknet Isak og syntes det var litt skummelt med alt bråket. Han ble pakket inn i teppe og sammen satt vi alle fire og så på Olsenbanden på tv mens vi spent kikket ut av vinduet hver gang det smalt. Ved midnatt sto vi oppe i loftstuen og så på alt fyrverkeriet som ble sendt om mellom Sandnes og Stavanger og Isak syntes dette var så utrolig gøy og spennende! 

Hvordan får man to små gutter til å sove etter en lang og spennende kveld? Jo, man legger de i mellom seg i den store sengen og starter året på best tenkelige måte: Sammen!






Riktig godt nyttår alle sammen! Måtte 2017 bringe hell og lykke og babyer som ikke gråter <3
 

De viktige lyspunktene!

Først av alt må jeg takke så inderlig for alle fine hilsner, klemmer, gode tanker og meldinger jeg har mottatt det siste døgnet! 
Etter forrige blogginnlegg har jeg altså mottatt så mye kjærlighet og gode tanker at jeg rett og slett ble blank i øynene i går kveld. Det mangler ikke på gode ord fra kjente og ukjente og dere skal vite alle sammen at det settes stor pris på! 

En litt trist ting oppi dette er at jeg ser hvor mange som er i samme situasjon, som heller ikke får noe hjelp. Så uendelig mange sitter hos fastlegen sin eller på helsestasjonen og gråter utslitte tårer, men svært få blir henvist videre for å få hjelp. Selv om babyen ikke kan hjelpes, at det faktisk bare er noe som må gå over, så er det vanvittig at ingen tar vare på foreldrene oppi alt dette. Ingen passer på dem/oss. Dersom man har et barn med spesielle behov av noe slag, får man støtte til avlastning i de fleste tilfeller. Heldigvis! Men at utslitte barneforeldre ikke blir tilbudt noe lignende, er i mine øyne uforsvarlig. (Vi vet alle at med babyer følger både en, to og hundre våkennetter, men jeg snakker altså om de ekstreme tilfellene der foreldrene er på vei til å bikke fullstendig over). 

Min oppfordring til alle de som har sendt meg melding om at de sliter med det samme har vært; stå på ditt hos legen! Still et ultimatum: Enten legger du inn babyen min, eller så må du legge inn meg! 

 


Nå vil jeg over til noe langt mer positivt, nemlig min gårsdag. Adrian sov, sov, sov og sov! Guttungen sov totalt 13-14 timer i løpet av døgnet som gikk! Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg måtte bort til han for å sjekke at alt var som det skulle, for dette er vi rett og slett ikke vant til. Han våknet bare for å spise og for å få ny bleie, bortsett fra dette lå han og sov. Noen ganger på brystet mitt, andre ganger i sengen sammen med meg, og to ganger i bilstolen etter vi hadde vært ute på noen ærend. Natten etterpå og dagen i dag trenger jeg ikke nevne akkurat nå, for nå vil jeg ha ferskt i minne forrige døgn, fordi det var rett og slett helt magisk! 







 

Dette gjør det verdt det

Hvor velsignet er det mulig å bli? Dette... Akkurat dette, gjør det verdt hver eneste tåre! Hjertet mitt eksploderer av kjærlighet!

Så lei, så lei, så lei!

I dag hadde vi endelig time hos barne- og ungdomspoliklinikken på sykehuset. Jeg er alltid veldig nedfor før timer som dette, da jeg aldri har troen på at de kan hjelpe oss. "Han legger på seg - bra. Han har regelmessig avføring - bra. Han følger kurven sin - bra. Babyen din er frisk og heldigvis går gråtingen over." 

Legen som tok i mot oss i dag var hyggelig, og hørte på oss. Han hentet fram historikken til Isak fra da han var innlagt for samme problemer for to år siden og kjente igjen veldig mye hos Adrian. Uroen, gråten og den uforklarlige våkne babyen. Han tok oss på alvor, mest sannsynlig fordi Isak led av det samme, hva nå enn det er. Han bestilte pH-måling av svelg og spiserør for å utrede for Reflux. Det er dette jeg har mistenkt både med Isak og Adrian, men ingen leger har villet sjekket det før. Bakgrunnen for dette, er at Reflux-barn gulper noe vanvittig og går derfor ofte ned i vekt, eller legger ikke på seg i det hele tatt. 

En noe mindre kjent tilstand kalles Stille Reflux. Her har man de samme symptomene, men ikke gulpingen. Grunnen er at babyen svelger unna gulpet og går derfor naturlig nok ikke ned i vekt. Plagene er derimot like ille og blir mye sjeldnere utredet, dessverre. 

Vi fikk tips om å prøve Gaviscon i en periode framover, noe som legger seg som et lokk over mageinnholdet. Dette skal forhindre sur magesyre i å komme opp i halsen og gi store smerter. Jeg har gitt han dette etter hvert måltid hele dagen og på et tidspunkt lå han roligere enn vanlig og til slutt sovnet han helt av seg selv! Her i hus er vi forsiktige med å sprette champagnen ved sånne tilfeller, med god grunn. Nå bikker klokken snart midnatt og ungen har skreket mer enn noen gang før. Ingen bedring på dag 1 iallfall. I tillegg kommer Isak ned på rommet og leker sirkusartist, så det er fult trøkk her på nattestid! 

 

Jeg er så lei, så lei, så lei.. Lei av å være konstant sliten, lei av å være sur, lei av å ikke få lukke øynene når behovet om søvn melder seg som verst. Jeg er så inderlig lei babygråt, så inderlig lei av å konstant stirre inn i to store, blå øyne som aldri lukkes igjen i lengre enn 20 minutter. Det er tidspunkter på døgnet der jeg er så drit lei av å være mamma at jeg spyr! Og ja, jeg er også så utrolig lei av at det ikke skal være greit å si det høyt! 

Ikke alle babyer ligger på en skinnfell og traller dagen lang, for så å sove fra 1900-0800. Det må folk slutte å tro, det må aktuelle mødre slutte å få kommende mødre til å tro. Det er stygt gjort mot de som plutselig en dag står der og ikke vet forskjell på opp og ned, og ikke aner om forrige måltid ble inntatt i dag eller dagen før. Babytiden er ikke alltid rosenrød. Den er ikke alltid store smil, sovende babyer og cafébesøk. Den kan dessverre være som jeg beskriver her, og det er forbanna godt å få satt ord på det! Det er godt å si høyt at jeg gråter omtrent like mye som Adrian i løpet av en natt. Det er godt å innrømme at babytiden ikke er så veldig givende. Det er godt å si det høyt fordi jeg drukner i lykkelige mødre i permisjon uansett hvor jeg ser. Og nettopp derfor vil jeg slå et slag for alle oss som ikke har det så sinnsykt kult. Vi som går med håret i en bustete dult 6 av 7 dager i uken, vi som har glemt hva balsam er, vi som knapt nok husker hvordan samboerne våre ser ut uten skjorte på. Vi klarer oss, vi har det bare ikke så sykt rått akkurat nå!

Ensomhet med stor E!

Akkurat nå sitter jeg midt i mørket og tårene renner. Ikke bare hos Adrian, men også hos meg. Ikke fordi jeg er lei meg eller nedfor, jeg er bare så sliten og skjør. Alt går innpå meg og bare Adrian så mye som gjør antydning til å begynne å gråte, knekker jeg totalt sammen. Aldri på dagtid, men når kveld begynner å gå over i natt. Det er da man føler seg ensom, det er da man er ensom. Alle andre sover; sosiale medier går og legger seg, tv viser bare møkkaprogram og huset er helt stille. Bortsett fra mine tårer og Adrian som gråter i en jevn dur. 

Nå har han nettopp fått mat og ligger blid som en sol og snakker med seg selv i sofaen. Endelig, kanskje får jeg en kveld som er litt rolig. Jeg er så trøtt, så trøtt, men det er ikke mini. Han er våken. Lys våken! Men han gråter ikke akkurat nå og det er det viktigste. Men denne ensomheten, redselen for at han hvert øyeblikk kan sette i å hylgråte, og tanken på at han kan og vil holde deg gående til det begynner å lysne ute, den gjør at mine tårer kommer. Frustrasjonen, utilstrekkeligheten. Alt jeg vil er å gråte litt alene. Få det ut, rense systemet. Men man er aldri alene når man har en baby som ikke vil og kan slippe taket i deg overhode i løpet av et døgn. Man sitter til og med på do med babyen i fanget på det verste. 

Det tok meg ca. 5 minutter å skrive denne teksten. I løpet av de fem minuttene gikk Adrian fra å være blid og fornøyd, liggende ved siden av meg i sofaen, til å brygge på en ny gråtebølge. Fem minutters pusterom der altså. Jeg har så inderlig vondt av han, det må være grusomt å være så bitteliten, så ny i verden og så uendelig langt fra det å kunne fortelle hva som er galt. Men jeg har litt vondt av meg selv også, og det må være lov å si høyt!

Til alle dere som går gjennom det samme eller lignende; dere er beintøffe! Dere er råe! Vit at vi er mange flere som ikke kan lukke øynene før om mange timer. Det er så inderlig mange av oss der ute, det er bare ikke så mange av oss som orker å brøle høyt at vi er ensomme. Og det er helt greit. 

God natt til dere alle, uansett om den har startet, starter nå, eller om den starter når de tidligste morgenfugler begynner på jobb i morgen tidlig. 

 


 

La meg få slå sprekker i babyidyllen

Noe av det tøffeste ved å ha baby med kolikk/unormalt mye gråt, er følelsen av å være mutters alene uten noen som kan hjelpe. Jeg har trålt Internett til endes, både med Isak for to år siden og nå med Adrian de siste to månedene. Det eneste som er å finne er de vanlige, generelle rådene som manuellterapeut/kiropraktor, melkefri diett, bæresjal, sjekk av ører, osv. Og det er fint for de dette fungerer for! Men hva når man har prøvd alle råd og tips og triks og ungen fremdeles skriker for fulle lunger hele dagen, hele natten i uke etter uke? Når legene ikke finner noe galt, de bare konkluderer med at dette ikke er normal mengde gråt og altfor lite søvn? Når man innser at man bare må stå i det, fullføre løpet og håpe på at man ikke møter veggen før det hele tar slutt? Da savner man virkelig noen som forstår, noen som har vært gjennom det samme, noen man kan være dønn ærlige ovenfor. 

 

Denne ærligheten, den har jeg enda til gode å finne. Bortsett fra en råtøffe dame på instagram ved navn "linnfinnoykvamme", finner jeg ingen som orker, ønsker, tørr eller vil dele den brutale sannheten om livet med en baby som krever alt av en som menneske. Så her kommer det, den usminka sannheten om hvordan hverdagen min nå er med en baby som ikke enda har klart å finne seg til rette i den store verden utenfor den trygge, lille fabrikken han kommer fra. 

 

Isak gråt ustanselig og sov 2-3 timer i døgnet til han var 7 måneder gammel. Da begynte bedringen, men vi var ikke kvitt den uforklarlige gråten før han ble 9 måneder. Søvnen kom ikke på plass før for få uker siden, i en alder av 2 år! Da jeg ble gravid med Adrian var vi selvsagt livredde for at historien skulle gjenta seg, på tross av at alle rundt oss betrygget oss med at det skal mye til for å få to barn med samme "tilstand". Vi kunne ta det helt med ro, denne gangen skulle vi nok få en sovebaby! Jeg tenkte vel det samme, vi kunne da ikke være så uheldige at vi måtte gjenoppleve samme umenneskelige styr med nummer to. Adrian ble født, selvsagt helt perfekt, og gutten sov! Han sov, spiste, bæsjet og ingenting annet og vi foreldre pustet lettet ut, selv om vi bare gikk og ventet på at det skulle snu. Og ja, det snudde. 

 

Etter to uker begynte det; utrøstelig gråt, avhengig av å bæres bysses, gråt til han mistet pusten dersom vi la han fra oss og han kunne aldri sovne av seg selv. Da dette pågikk noen dager i strekk måtte jeg en natt legge han fra meg i sengen sin, gå ned på badet og lukke døren og der satt jeg meg ned for å gråte. Jeg hylgråt i flere minutter mens jeg prøvde å ta innover meg faren for 9 nye måneder med dette. Forrige gang vi gikk gjennom dette, altså bare for drøyt ett år siden, ble jeg så fysisk og psykisk utslitt at det er et under at jeg ikke ble syk. Jeg ble tynn og skral, men det var ikke det kroppslige jeg var redd for. Jeg var rett og slett redd for å bli så mentalt utslitt at jeg i et desperat øyeblikk kunne komme til å skade den lille babyen min. Uansett hvor jeg henvendte meg var det ingen som kunne hjelpe Isak på den tiden. Denne gangen tråler vi systemet nok en gang og det ser ut til at vi må klare oss selv også denne gangen. At et så vanvittig stort helseapparat kan la meg, og andre mødre i min situasjon, gå ut gjennom døren uten så mye som en klapp på skulderen, er rett og slett uansvarlig! 

Man kan selvsagt ikke forstå det før man har gått gjennom det; Utmattelsen, frustrasjonen, depresjonen og alle de vonde følelsene man gjennomgår når man er helt utsultet på søvnfronten. Man tåler absolutt ingenting før verden raser sammen. Tror dere jeg har følt meg som en ubrukelig, utilstrekkelig og helt elendig mamma? Å jada, mange ganger! Når ikke en mor klarer å trøste babyen sin, hvilken mor er hun da egentlig? Men så sovner endelig babyen, etter timesvis med gråt. Man får muligheten til å lukke øynene, senke skuldrene og forsvinne i noen timer. Der Isak sov 2 timer om natten, er jeg iallfall heldig med at Adrian kan finne på å sove opptil fire timer sammenhengende! Det er ikke mye, men for meg er det det samme som en full natts søvn. Og når man da våkner tidlig neste morgen og starter dagen med en koselig ammestund, Isak som kommer trippende ned og legger seg under dyna sammen med oss og litt mindre vondt i hodet enn det man hadde for få timer siden, ja da klarer jeg utrolig nok enda en dag med samme kjør. 

 

Det hender han dupper av i bilstolen sin eller at jeg klarer å lirke han ned i sofaen alene. Det skal ikke mer til enn et så fredelig ansikt, før man glemmer alt det tøffe og får påfyll nok til å klare å stålsette seg for nok en runde.






 

Hvorfor spør de om jeg er snill?

Kjære mamma,

 

Folk spør deg hele tiden om jeg er en snill baby, om jeg sover så mye som jeg skal og om jeg spiser nok. Hvorfor spør de deg om jeg er snill? Finnes det andre alternativer? Jeg prøver å ikke gråte så mye på kveldene, men jeg har så veldig vondt i magen. Eller... Jeg tror det er i magen, men det kan også være andre steder. Jeg vet ikke helt mamma, for kroppen min er så ny enda, jeg kjenner den ikke så godt. Men du mamma, du vet alltid hvor du skal kose, klemme og trykke for at det ikke skal gjøre like vondt lengre. 

Kjære mamma, jeg vet du er veldig sliten og jeg vet at du egentlig vil lukke øynene når klokken nærmer seg midnatt. Men det er da det gjør vondest og jeg klarer ikke slutte å gråte. Det er så veldig vondt i magen min mamma. 

Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg mamma, dersom du ikke hadde tatt deg tid til å gi meg mat hele tiden når jeg har vondt. Eller om du ikke hadde orket å skifte bleie på meg hele natten gjennom. Du vet, med magevondt følger det alltid med litt ekstra. Men du mamma, du orker. Det er derfor du er mamma'n min, for ingen andre mammaer hadde orket. Bare du, det er derfor du er den viktigste personen i livet mitt. Det har du alltid vært, og selv om livet mitt ikke har vart så lenge, vet jeg med sikkerhet at du er den aller viktigste i livet mitt akkurat nå. 

Kjære mamma, jeg er både mett i magen og tørr i bleien. Det er varmt og godt her jeg ligger inntullet i teppet i armene dine, men jeg klarer likevel ikke å la være å gråte. Du skjønner, jeg vet ikke hvordan jeg skal bevege kroppen for at det ikke skal gjøre vondt lenger. Jeg forstår at du ikke vet det heller, og jeg er lei for at du må være våken hele natten med meg. Jeg ser du er sliten. Men mamma, jeg elsker deg for at du likevel gjør det. 

Kjære mamma, alle legene du snakker med sier det samme. De kaller det kolikk. Ingen vet hva det helt er, legene bare later som at de vet, tror jeg. Du tror det du også, men du sier ingenting. Jeg vet det er fordi du er for sliten til å sloss med dem. 

Kjære mamma, jeg gleder meg til jeg blir større, da lover jeg å passe på deg når du har vondt. Da skal jeg stryke hånden over kinnet ditt og kysse deg på pannen hver gang du er syk. Jeg gleder meg til vi kan snakke sammen, da skal jeg fortelle deg hvor god du er og hvor myk du er. 

Kjære mamma, jeg lover at det går over, vi må bare være tolmodige sammen. Du og jeg mamma. Hver dag og hver natt. Det er det som gjør at vi får et sterkere bånd enn noen andre. Det er det som gjør at vi skal være bestevenner hele livet. 

Kjære mamma, det er deg og meg. For alltid. 

Vanskelig å handle bare en gang i uken? Nei, absolutt ikke!

Jeg kom over et blogginnlegg via Nettavisen en dag, hvor en ordinær mamma kommer med et hjertesukk over at det er vanskelig å handle bare en gang i uken og på denne måten spare både tid og penger. Jeg er vanligvis ikke så glad i "praktiske" innlegg som det jeg er i gang med her, men en gang kan jo være den første! Dersom du bestemmer deg for å lese videre, vil du altså få oppleve denne bloggens aller første husmortips!

Vi har blitt den familien som nailer det å handle bare en gang per uke! Hah! Hvem skulle ha trodd? Sånn gjør vi det:

Hver søndag når huset endelig blir stille, setter jeg meg ned med macen og et blankt ark. Sammen med Thomas skriver jeg ned de rettene vi er helt sikre på at vi vil ha, på de dagene vi vil ha dem. Taco, pizza, lasagne og pannekaker er noen gjengangere, og som regel har vi helgemiddagen under kontroll veldig kjapt. Og la oss være helt ærlige, det er ikke akkurat "kosemiddagene" som er utfordringen. Det som kan by på større utfordringer er hva man skal spise mandag - torsdag! Man skal jo ha både fisk, magert kjøtt, grønnsaker og andre sunne saker, samtidig som det skal se godt ut, lukte godt og smake godt. 

Et godt tips, som fungerer bra her i hus, er å tråle internett etter oppskrifter; Rema1000, Bama, Matprat, Kiwi, osv. Det bugner av gode oppskrifter der ute, du må bare gidde å finne dem. Del det gjerne opp i søkeord, for eksempel fisk, kylling, helgemat, osv. På denne måten slipper man å tråle gjennom 1000 oppskrifter på en gang. Etterhvert som man kommer inn i denne rutinen, finner man ut hvilke retter som er mer populære enn andre og for hver uke blir det lettere å velge rettene man skal ha. 

 





Det er ikke de lekreste handlelistene, men de gjør susen!

 

Når man har planlagt hvilken rett man skal ha til hver dag, er det faktisk bare til å snu arket og skrive opp ingrediensene man trenger. Når maten er under kontroll, tar man en gjennomgang i huset og ser hva man trenger utover mat; håndsåpe, dusjsåpe, bleier, toalettpapir, vaskemiddel, ja egentlig alt av forbruksvarer. På denne måten har man alltid full kontroll på de viktige varene man trenger i en husholdning, samtidig som man slipper å gjøre voldsomme storinnkjøp når alt plutselig er tomt. 

Når man da er på butikken slipper man alle spontankjøpene, selv om man handler etter en lang dag på jobb. Hold deg til handlelisten, ikke fall for fristelsen med å kaste en pakke boller og en sjokolademelk i handlevognen. 

 

 

 

I følge en artikkel på KK, er dette et normalt budsjett for en husholdning:

Dette bør dere holde matbudsjettet på:

 

  • Familie med 1 barn i 4-5-årsalderen:
    Budsjett = 5740 kr/ måned
  • Familie med 2 barn i alderen 4-13 år:
    Budsjett = 6072 kr/ måned
  • Familie med 3 barn i alderen 4-13 år:
    Budsjett = 7392 kr/ måned
  • Familie med 4 barn i alderen 4-17 år:
    Budsjett = 9448 kr/ måned

Alkoholholdige drikkevarer, sjokolade, chips og tilsvarende produkter, samt brus og flaskevann utover en halv liter per uke for barnegruppene, er ikke medregnet i budsjettet.

 

 

For vår del bør vi altså holde oss under 6000 kroner per måned, noe som i mine øyne er ganske mye! Etter flere måneder med en fast plan, bruker vi ikke mer enn rundt 1000-1100 kroner per uke og dette inkluderer alt som man handler på en dagligvarebutikk. 

 

 

Denne uken ser sånn ut her i heimen

  • Mandag - Laksefilet med stekt ris og woket grønnsaker
  • Tirsdag - Kyllingstrimler med paprikasaus og ovnsbakte grønnsaker
  • Onsdag - Pannekaker
  • Torsdag - Torskefilet med ris og ovnsbakte grønnsaker
  • Fredag - Taco
  • Lørdag - Omelett med Pytt i Panne til lunsj og Lasagne til middag
  • Søndag - Grøt til lunsj og pizza til middag

Sundt, godt og rimelig!

 

Prøv det for all del ut, det sparer deg for mange, mange tusen kroner i året, samtidig som man slipper å dra innom butikken flere ganger i uken etter en lang dag på jobb. 

 

Lykke til!

Den vonde følelsen av å ikke strekke til

Det er så hyggelig at det ringer på døren i ett sett, det ene blomsterbudet etter det andre. Vi har fått så utrolig mange fine blomster og gratulasjoner i anledning Adrian sin fødsel og det er veldig rørende at nære og kjære tar seg tid og råd til å sende oss en oppmerksomhet! 

 

Her hjemme går det aldeles utmerket og jeg er nesten i sjokk over hvordan tilværelsen med en baby som sover 15+ timer i døgnet er, framfor en baby som gråter tilsvarende. Jeg ammer, skifter bleie og koser, og det er vel omtrent det! Helt uvirkelig! 

Isak, stakkar liten, gråt 80% av døgnet sine første 6 levemåneder, noe som gjorde permisjonstiden min noe annerledes enn det jeg hadde sett for meg. Da er det veldig fint å ha startet rolig denne gangen, nå som jeg i tillegg har en toåring som trenger mammaen sin.

Jeg må likevel være ærlig og si at det er veldig tøft for et mammahjerte å måtte sette Isak "på vent" innimellom når Adrian krever meg 100%. Det er selvsagt ikke Isak vant med og jeg ser han blir litt forundret hver gang jeg ikke kan slippe det jeg har i hendene for å være med på noe. Det var noe jeg absolutt ikke var forberedt på! Jeg prøver det jeg kan å være der for han absolutt alle de gangene jeg har hendene fri, men føler likevel jeg ikke strekker til... Jeg håper sånn, av hele mitt hjerte, at dette vil gå seg til så snart jeg får inn skikkelige rutiner på amming og søvn hos Adrian, sånn at Isak føler han får mammaen sin tilbake i mye større grad.  



Jeg kan ikke sette ord på all den kjærligheten jeg får oppleve hver eneste dag!

 

Tipper ingen har fortalt deg om etterrier og bankende melkekjertler?

Heller ikke denne gangen kommer det et "fire dager etter fødsel"-bilde. Sorry til alle dere som har gledet dere noe helt sinnsykt til nettopp det! 

Men jeg skal likevel by på meg selv, kanskje litt for detaljert, ene og alene fordi noen må fortelle vordende mødre hva de har i vente. Jeg presenterer derfor herved;

10 ting man glemmer mellom hver fødsel:

  • Sprengte ammepupper som lekker
    • Når man ammer på en pupp, lekker den andre som en sil.
  • Babyen er ute og magen er tom, men man må fremdeles leve med en liten kengurulomme nederst på magen
    • Den består av elastisk hud som ikke har trukket seg tilbake, fett som kom i de svake sjokoladeøyeblikkene i svangerskapet og en livmor som ikke har funnet veien tilbake skikkelig enda.
  • Etterrier.
    • Når man har hatt rier og født en baby, så får man enda flere rier de neste døgn. Livmoren, en kjempestor muskel, skal trekke seg sammen, og naturen fant ikke en smartere løsning enn å bruke grusommer rier for å gjøre denne jobben. Hver gang man ammer, kommer det rier på omtrent samme nivå som de man har under en fødsel. Og på sykehuset gir de paracett for dette. De kunne like gjerne gitt en TicTac. 
  • Renselsesprossessen
    • Man blør. Mye. Ferdig.
  • Sult
    • Når man ammer flere timer hver natt, våkner man så sulten at man kunne spist en hest. Problemet er bare at man også er så tappet for energi, så alt man vil er å styrte et glass sjokolademelk for å bli kvitt den verste kvalmen og svimmelheten
  • Antall timer med baby limt til puppen
    • Man ammer hele døgnet. Jeg mener det, hele døgnet! Man ammer en times tid, legger fra seg babyen for å gå på do, ammer en time til. Hele døgnet altså. 
  • Slutt på fråtsing
    • Som gravid kan man unnskylde en ekstra bit sjokolade eller et glass brus ekstra. Når man har født, skal man liksom prøve å få kroppen tilbake til utgangspunktet og da kan man ikke gape over alt man kommer over på vei fra sofaen, via alle kjøkkenskap og bort til kjøleskapet. 
  • "Jeg skal bare på butikken"
    • Eksisterer ikke lenger. Se punkt om amming hele døgnet. 
  • Den faktiske størrelsen på en baby
    • Jeg er nå vant med Isak som er blitt en stor gutt på to år, som jeg kan løpe rundt med, herje med og virkelig leke sammen med. En baby ser tilsynelatende ut til å ikke tåle noen ting. Bare det å gi en baby et bad, krever omtrent kirurgiske evner, føles det som. 
  • Vond kropp
    • Kroppen trenger litt tid på å hente seg inn, naturlig nok. Og selv om man kan gjøre det aller meste bare kort tid etter fødsel, så tappes man for energi veldig fort. Bare en kort handletur og bæring av noen poser er nok til at jeg må hente meg inn igjen når jeg setter meg i bilen.

 

Det er ekstremt mye man aldri blir fortalt når man blir gravid, da det meste dreier seg om hvordan man skal leve under svangerskapet og hvordan fødselen forløper seg. Ingen forteller deg hvordan tiden etter er, med mindre man har ærlige venninner som har født før. 

Lykke til alle vordende mødre! Trøst dere med at gevinsten er større enn veien dit.

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Februar 2017 » Januar 2017
hits